Det er grålysning over hagebyen en tirsdag morgen. Sola har det ikke travelt med å finne fram gjennom tuntrærne på den andre siden av hagen, men det er ingen som forventer så mye drahjelp utenfra i januar.

- Du må bare sette deg ned og ta en kopp med oss, sier en gjeng med karer som har slått seg ned ved et bord nær servicevertens resepsjon og kjøkkenøya.

Store sylindre med kaffe putrer lystig.En stol i hjørnet, inn mot vinduet, står tom. Det virker til å være en av de beste plassene, med god utsikt i tillegg.

- Du kan ikke ta den plassen. Men her er det ledig, sier Helge Osmundsen, og trekker ut stolen ved siden seg.

Vi har kommet inn bakveien via parkeringsgarasjen under bakken, som utgjør en tørr korridor mellom de ulike byggetrinnene i Randesund Hageby. En beboer vi kjenner godt fra før, Jon Holmen, pensjonert lege og primus motor for alt som har med snekkervirksomhet å gjøre, har holdt døra oppe for oss.

- Jeg skal bort i hobbyverkstedet og beise noen stoler vi har laget, men vi ses sikkert etterpå, sier han muntert.

Det er en annen varme som umiddelbart treffer oss enn den sola enda ikke evner å gi her inne. En vennlig, jovial og inkluderende atmosfære det ikke er til å ta feil av.

Det nye servicesenteret får enda flere fasiliteter over nær tre ganger så stor flate som dagens. Daglig bemannet av servicevert, og med mulighet for å leie lokaler til festligheter.

Vi  lurer litt på i vårt stille sinn hvorfor ingen setter seg der.

- Vent og se, sier Helge. Pensjonert i dag, med en lang yrkeskarriere bak seg som selvstendig næringsdrivende, som leverandør til oljeindustrien. Men lidenskapen har vært hest, avslører han.

- Javisst, jeg har eid flere travhester, det har vært min største interesse i mange år. Men nå er de eneste hestene jeg eier under panseret på den nye volvoen min.

Helge har rundet sytti, flyttet inn i hagebyen i en leilighet i tunhusene i mai i fjor, og forteller at han er alene nå. Livet tok en av sine finurlige omdreininger på skruen, og han er glad for å ha kommet hit.

Servicevert Christine stikker innom bordet for å høre siste nytt og om alt er greit med alle. Hun ordner med påfyll og stikker til oss noe kringle.

-Vi er en gjeng som møtes som regel her i ti-draget, forteller Gudmund. Han er født i niogtredve, påstår han.

- Nei, slutt å tulle. Det er du i hvert fall ikke.

Vi tror ikke helt på ham, og ber om å få se noe dokumentasjon. Et førerkort, kanskje. Det er liksom ikke alder og yrke og trivielle opplysninger som preger miljøet i Randesund Hageby.

Jeg tror vi blir yngre av å bo her. Her er jo alle aldersgrupper representert fra voksne til godt voksne, sier Helge.

Praten dreier seg rundt fredagen, da det skal stelles i stand til fellesmiddag, en av mange aktiviteter som preger det sosiale fellesskapet her. Serviceverten har kommet med ukas program, og det er spekket: Gruppetrening, strikkegruppe, mannskveld, turer, hobbyer og kulturkvelder.

- Vi blir kjent på en helt annen måte, vi er jo individer, og praten kan gå om absolutt alt mulig, forklarer karene.

Et par nyinnflyttede står ved resepsjonen og gjør seg kjent i rommet. Innover i den store peisestua er det bord på bord, trivelige sittegrupper, gasspeis og en tv-skjerm, bokhyller og et couronne-spill som står igjen etter spillkvelden i går.

- Bare vent til torsdag, da blir det helt fullt her, sier Christine, og introduserer karene ved kaffebordet for de nyankomne.

Det blir håndtrykk og hilsener, og de får invitasjon til å sette seg litt. Helge legger en vernende hånd om stolryggen på den ledige plassen, og slik formidler han stille at denne plassen er opptatt.

- Nei, du det husker jeg fortsatt krystallklart. Vi bodde på en knaus rett bortenfor butikken, og den 8. mai drev jeg på i skogholtet og lekte da jeg fikk øye på all oppstanden, forteller Gudmund videre.

Han var nemlig seks år da freden kom i 1945, og er i gang med å fortelle om maidagen i Hauge i Dalane, da en skokk med unger sto med norske flagg i døråpningen på nærbutikken.

- Kjøpmannen hadde på forhånd klart å bestille flagg og vimpler til fredsdagen, og det synet glemmer jeg aldri, sier Gudmund.

De andre sitter rundt bordet og lytter reflekterende. Det er ikke så mange som Gudmund igjen til å fortelle, og de vil gjerne høre.

Så får vi endelig løsningen på den tomme stolen.

- Javel, gutter.Karene snur seg og kikker mot inngangen. Det er Kjell Ivar Andersen, men han bruker ikke Ivar. Han drar jakka av seg og går rett mot den tomme stolen. Han setter seg ned med største selvfølge.

- Men er ikke den plassen…?

- Det er Kjell sin faste plass, sier Helge. Sånn er det bare.

Nå skjønner vi mer. Plassen er ikke bare Kjell sin faste plass, det handler også om at Helge har ventet litt på kameraten, og vil sørge for at de ikke blir sittende ved hver sin ende.De to har nemlig funnet et helt unikt vennskap, og det merkes godt. Små, vennskapelige og verbale dult i siden til hverandre. Glimt i øyet over kommentarer som rommer mer enn vi andre skjønner helt.

- Det er vel ingen som har tatt ansvar for potetene til fredag, sier Kjell. – For den jobben vil jeg ha.

Kjell og Helge er blitt bestekamerater på bare noen måneder, og de fant tonen uhyggelig fort, gliser de to.

Kjell bor i Randesund Hageby på tredje året nå. Kona døde for et par år siden, hun jobbet i resepsjonen i Fædrelandsvennen før hun gikk av med pensjon.

De skulle nyte pensjontilværelsen og bli gamle sammen, men så ble det ikke slik.

Etter at Kjell ble enkemann, ble det også for ham en forandring i livet som måtte takles. Han var igjen i familiens hus i Kongshavn, langt ut mot havgapet i Randesund.

- Den første tida var tungt, det er ingen tvil om det, men jeg hadde godt støtte i barna og barnebarna, som mente jeg måtte komme meg hit, sier han.

Hele livet har Kjell kjørt buss. Han har blant annet vært 24 turer i Russland og de gamle sovjetstatene med hjelpesendinger på 1990-tallet, og uttrykker uro for hvordan det går med lokalbefolkningen på landsbygdene i landene han besøkte, nå som det er krig.

- Du får med deg litt av hvert når du er bussjåfør, sier han. – Du blir nok også en god menneskekjenner av det.

Vi blir med dem hjem til Helge en liten sving, de må nemlig få i gang noe middagsmat, og begynner å rasle med gryter og panner.

- Vi spiser ikke middag sammen hver dag, det får da være grenser, sier Kjell. – Men det er alltid god stemning mellom oss. Vi snakker om absolutt alt, understreker han. Så blir han ettertenksom et sekund.

- Det er godt sted å bli gammel.

De to lovpriser Randesund Hageby som et godt sted å være, og de synes begge at de må gi noen komplimenter til HSH som tilrettelegger og byggherre.

- Vi har ingenting å klage på. Alle er helt fantastiske, og serviceverten, Christine er i særklasse. Du finner ikke mange som henne, sier Helge.

Kjell nikker. De mener nok det samme om hverandre, det pipler liksom frem i mellom de kameratslige fornærmelsene.

- Vi har det utrolig godt her. Miljøet er enda bedre enn det snakkes om i reklamen for leilighetene. Det er ekte varme.

Kjell og Helge har funnet nye traséer i livet, også sammen, og nå spiser de gjerne middag sammen et par-tre ganger hver uke.

- Det er veldig hyggelig, og hvorfor skal man sitte alene når man kan dyrke vennskap og hygge i stedet? Sier Helge. – Jeg lager jo middag hver dag uansett.

Ikke sjelden blir middagene til lange kvelder, og da inviterer de gjerne også med andre i hagebyen til selskapet.

- Men én ting er vi alltid bare oss to om, og det er Rummikub, retter Kjell.

Det finurlige spillet som er en slags kombinasjon av ulike kortspill i brettspillformat er blitt karenes faste fritidssyssel.

- Det hender jo Kjell vinner, men da handler det om flaks, spøker Helge.

- Jeg lar deg vinne, kommenterer Kjell tørt.