- Vi har hatt travle liv frem til nå, men merker at tempoet er på vei ned, sier de fire flotte menneskene vi treffer over kaffekannene på Randesund Hagebys vaffeltorsdag.

Anne-Mari og Harald Bergkåsa flyttet inn i en av bungalowene i første byggetrinn våren 2018.

- Vi har ikke angret, sier de, og ser seg rundt i det velfylte servicesenteret. Praten og vaflene går unna i likt tempo.

- Det er første gang vi er her, sier Anne-Mari og smiler.

- Vi kjenner en del etter fire år, men her ser vi at det er lett å bli kjent med mange flere, betror hun oss ved kjøkkenøya øverst i det store lokalet.

- Jeg har vært i jobb til nå, så vi er endelig i ferd med å bygge om hverdagene litt, forklarer hun.

Det nye servicesenteret får enda flere fasiliteter over nær tre ganger så stor flate som dagens. Daglig bemannet av servicevert, og med mulighet for å leie lokaler til festligheter.

Dialekten er godt utvisket, men vi prøver oss på Trøndelag?

-Stjørdal, sier Anne-Mari oppklarende. – Men det er noen barn og barnebarn siden, nå.

Vi ser oss omkring, folk begynner å fylle opp bordene i servicesenteret.

- For et yrende liv, det er jo helt fantastisk at det går an å skape et slikt miljø i et vanlig boligkompleks, sier Anne-Mari.

Frem til nylig har hun vært engasjert som universitetslektor ved Universitetet i Agder. Mannen Harald jobber i dag noen timer i uka for NLM Gjenbruk, tilbrakte en periode av karrieren ved Kvitsund Gymnas, før det ble bankjobb i Sparebanken Sør.

For noen tiår siden, for det som oppleves som i går, flyttet de med familien til Kristiansand. Først til Fidjemoen, deretter til Kalvehagen, og livet har gitt dem både barn og barnebarn.

- Vi har tre sønner, og familien vår er spredt litt rundt i verden. En av dem bor med barna i Stabæk, tidligere i Johannesburg i Sør-Afrika, der han traff sin kone. Mellomste sønnen bor på Lillehammer og yngstemann i Tromsø, forteller Harald og Anne-Mari.

Dermed blir det forsiktig fortalt en del reising på ekteparet, med en håndfull barnebarn de synes det er viktig å bruke mye tid med.

- Men i dag skal vi altså teste ut vaflene, sier hun. Hun speider gjennom lokalet for å finne sine kjente, og med ett dukker Aud Margaret Knudsen opp inn fra entreen.

Hun prikker venninnen på skulderen.

- Der var du! Så koselig, hvor sitter dere? Vi hilser på Aud Margaret, og drar kjensel på en tydelig moldenser.

- Det stemmer det, jeg er romsdaling. Vi er fra Molde, sier hun. Nærmere bestemt, når vi får snakket litt mer sammen, fra Fræna, hun er oppvokst på Tornes i Hustadvika. En liten halvtime med bil fra rosenes by.

I historisk tid lå det en viktig tingstad der Aud Margaret trådte sine barnesko, og vi ramler raskt opp i historiegryta. Nå kunne vi ha fortapet oss om alt fra kristningen av Norge til opprettelsen av Gulating.

Her er det åpenbart et helt annet ting under oppseiling, sier vi lystig, og blir i godt humør av alle de summende samtalene rundt kaffebordene.

Ingrediensene på vaffeltorsdag er en oppskrift som er like enkel som den er genial. Hver torsdag midt på dagen fylles kaffetankene med sort gull og vaffelpressa med røre, og beboerne sørger deretter for liv og annen røre.

- Treffene begynte for flere år siden, i det gamle servicesenteret, og utviklet seg raskt til et kraftsentrum for den sosiale kjernen her, forteller servicevert Christine Kohl-Larsen.

Da det nye servicesenteret på over 500 m2 sto klart i fjor, ble vaffeltradisjonen med over hit, og mange var litt nervøse på om det skulle bli for upersonlig når så mange flere var kommet til.

Den teorien er død, for å si det forsiktig, ler Christine. – Her er det vel så personlig og sosialt det er mulig å få det, og folk blir kjent med hverandre og stifter nye vennskap hele tiden. Gjennom fire byggetrinn har hagebyen vokst til et unikt bomiljø for over tre hundre beboere, og her er det plass til enda flere.

Trekkspilldørene som avdeler det romslige peisestuelokalet kan skyves inn, og dermed er lokalitetene med ett doblet i grunnflate.

De to damenes ektemenn, Einar og Harald, har funnet bord, og vi blir introdusert. Harald er opprinnelig fra Ulefoss.

Du vet, Ulefoss er der de produserer kumlokk. Jeg jobbet som "kjernekar" i ni måneder da jeg var ung, forteller han, og innlemmer oss i hemmeligheten bak hvordan et kumlokk blir til.

Kjernen er nemlig den proppen av sand og olje som etter støpingen etterlater det lille hullet i kumlokket. Der man med et spett kan vippe det opp for å få tilgang til undergrunnen.

- Han er fortsatt en kjernekar, sier Anne-Mari, med glimt i øyet.

Harald traff Anne-Mari da han avtjente verneplikten på Værnes. Familien hennes hadde åpent hus for soldatene, og en dag sto en staut kar på døra og ringte på.

- Jeg åpnet, og han var egentlig der for å se om min bror var hjemme, sier Anne-Mari.

Det var han ikke, og Harald var i ferd med å gå igjen. Anne-Mari ba ham komme tilbake på kvelden. Da skulle det samles flere ungdommer.

- Her skjønte jeg at det kunne ligge noe i lufta, sier hun og smiler hemmelighetsfullt.

Vi skal la dem ha detaljene i fred.

Harald ble overført til Bodø og kunne avtjene resten av førstegangstjenesten i nærheten av Anne-Mari, mens hun fortsatte utdannelsen på sykepleierskolen i Levanger. I militæret tjenestegjorde han på telefonsentralen, dermed kunne de ringe hverandre gratis så mye de ville.

Vi sitter i grunnen sammen med et lite stykke Norge i miniformat, de fire er nemlig fra helt ulike kanter av landet, men kjærligheten, tilfeldighetene og livets gang har brakt dem alle hit.

Aud Margaret og Einar F. Knudsen har nesten tilsvarende historie å fortelle.

- Jeg vokste opp som odelsgutt, så da lå det vel litt i kortene at jeg måtte ta utdannelsen deretter sier Einar.

- Forresten, hva står F-en for i navnet ditt? spør vi nysgjerrig.

Einar F. humrer. - Det får vi bare gruble på, formidler han rolig, og forteller heller litt om bakgrunnen sin i finans, om barnebarna og om hvor fornøyd han er med Steffen & Co i HSH når de skulle på plass i Randesund Hageby, og hvor glade de er for at de nettopp valgte å kjøpe leilighet her.

- Vår erfaring med utbygger er udelt positivt. Hver gang vi har lurt på noe, svarer de med en gang: «Vi sender en mann». Så kommer Steffen, alltid like hyggelig og løsningsorientert, sier Einar.

- Vi skjønner at det er Aud Margaret vi må spørre, om vi skal få noen flere svar på det rent personlige plan.

- Jeg møtte Einar i Oslo, han gikk på vinterlandbruksskolen, og vi skjønte jo at det var sommerfugler i både lufta og magen her. Men jeg ville teste ut om forholdet tålte litt avstand, skjemter Aud Margaret.

Men så skjemter hun ikke, likevel. Hun dro faktisk tilbake til Molde for å fullføre sykepleierutdannelsen der, mens Einar dro ut til Canada for å jobbe på farm og melke kyr en sommer, et ledd i praksisen.

- Vi var ikke like heldige med telefonutgiftene som disse to andre. På internatskolen fikk vi 75 kroner i måneden som skulle brukes til mat og klær. Jeg brukte nesten alt opp på utenlandstelefoner til Canada, innrømmer Aud Margaret.

- Og med det innrømmer hun vel at testingen av forholdet gikk i riktig retning. Odelsgutten fra Skiptvedt i Østfold, en gryende agronom med tiltrekningskraft som fikk telefonlinjene mellom Canada og Molde til å gløde, forble Aud Margarets store kjærlighet.

- De har tre barn i dag, en datter i Skien og en sønn i Bergen, begge med familie og barnebarn. Flyttingen fra Molde til Kristiansand er det nettopp barnebarna som er den største årsaken til. Ekteparets yngste datter bor nemlig med mann og fire gutter i alderen 1,5 år til 8.

- Vi flyttet hit i fjor, og da vi så annonseringen for leilighetene i Randesund Hageby ble det egentlig raskt klart at vi ville hit, sier Einar. Med familie spredt over hele landet har det ennå ikke blitt så mye tid til å pakke ordentlig ut. Det å bli kjent på Sørlandet og finne ut av geografien har også tatt oppmerksomheten.

- Men nå er vi på plass, sier de.

Anne-Mari og Harald og Aud Margaret og Einar traff hverandre første gang på en temakveld i Søm kirke.Det var noen der som koblet oss, siden vi har bånd til Molde vi også, forklarer Harald, og dermed kom praten i gang.

Så oppdaget de raskt at de faktisk bodde i samme hageby. Og deretter har vennskapet utviklet seg, blant annet har de blitt invitert på «kvardagsmiddag», som Aud Margaret kaller det.

- Vi har mye å snakke om, og har uendelige mange felles referansepunkter, forteller Aud Margaret. At vi i tillegg skulle finne ut at vi bodde i samme «landsby» var jo enda mer gøy.

De hadde kanskje vært omgangsvenner et langt liv, dersom skjebnen hadde flyttet på dem tidligere, tror de. Nå har vi kommet oss hederlig gjennom det første store, sosiale treffpunktet. Det blir garantert flere, sier de fire.

De to karene har blitt kjent med flere gjennom mannsgruppa som møtes annenhver tirsdag.

Folk er utrolig høflige og hyggelige, og det sosiale miljøet her må vel være helt unikt i nasjonal sammenheng, understreker Einar. Vi har bare ett spørsmål igjen. Hva står F-en for i navnet hans?

Njaei. Det var det da, sier han. – Er det noen flere vafler igjen, tro?